Om meg

Jeg heter Merete Stokkenes og har drevet aktivt med bruks og tjenestehunder siden tidlig på 1990 tallet. Med mine hunder har jeg gjort det meste; alt fra lydighet til IPO. Før IPO kom til Norge trente jeg mest bruks, spor og rundering. Cooper og Jason var også tjenestehunder i politiet, og her lærte jeg mye om praktisk bruk av hund, både sommer og vinter. Cooper var godkjent lavinehund fram til han gikk av med pensjon. Jeg har vært med på 6 NM for politihunder. 5 med Cooper og 1 med Jason. Kan ikke skryte på meg noen gode plasseringer der, men jeg vant det ene året kombinasjon felt-rundering med Cooper.

I tillegg til å konkurrere er jeg også dommer i Politiets Nordiske konkuranseprogram. Sivilt er jeg godkjent treningsfigurant i IPO. Jeg har holdt noen sivile sporkurs, og synes det er kjempeartig å se forskjellige hunder løse oppgaven "spor" . Ingen tvil om at enhver hund kan gå spor, man må bare være tålmodig og trykke på de rette knappene.

Utenom dette er jeg stadig ute etter å lære mer hund. Det er når en først lærer noe "hund" en finner ut av hvor lite man egentlig kan.  "Hundelivet" kan være ufattelig frustrerende når den firbente ikke helt gjør som du sier, men når man da finner ut av det med kommunikasjon og endelig  spiller på lag med hunden, ja da  blir det det mest givende  en kan tenke seg !  Jeg håper at jeg , med denne siden, kan la dere alle være med på min ferd som hundefører. Med alle de utfordringer, sorger og gleder dette innebærer !

Mine tanker om det å trene hund... : 

I min streben etter å få den perfekte hund for meg...  , må jeg si at jeg har vært borti mye former for treningsmetoder. Alt fra bare godbiter og aldri nei, til det stikk motsatte. Jeg tror jeg har havnet sånt ca midt i mellom..

Mitt mål er å kose meg med hunden min, og at hunden min koser seg med meg. Vi skal rett og slett være et team som utfører oppgavene sammen, men hunden skal aldri være i tvil om at jeg er den som leder det hele.  Husket en gang for noen år siden, da jeg ennå hadde tjenestehund, var det en kollega som stod og så på at jeg trente feltsøk med min hund. Hunden min, Jason, elsket å søke felt, så han viste med hele seg at dette var gøy. Hadde trent dette inn med mye drifter og mye belønning, så han var kjempehappy under hele søket. Fant det han skulle og kom gladelig å viste dette til mor (meg) . Kollegaen min sa da at det var så kjekt å se en tjenestehund som var så positiv i søket sitt ! Det var kjekt å høre, for da var målet nådd !! Jeg hadde helt klart en hund som ønsket å jobbe for meg og vi løste oppgaven sammen.

Jeg mener at hunden trenger klare og tydelige signaler fra meg hva den skal gjøre, og om jeg gjør dette riktig, utfører som regel hunden det jeg vil den skal. For å få dette til må hunden, etter min mening, ha positiv tilbakemelding i form av lek og/eller godbit når en gjør det riktig og korrigering når den gjør det feil. Men, jeg mener at korrigering av hunder under innlæring av nye øvelser blir feil, for hunden kan jo ikke det den skal ennå...  Her må vi vise hunden hva vi vil og rettlede den til det sitter.   I innlæring av nye øvelser spiller jeg mye på driftene til hundene mine. Har sansen for å dele opp øvelsene veldig, slik at en trener momenter. Setter alt sammen når momentene fungerer. Det å trene de forskjellige øvelsene i ulike miljøer og forskjellige steder (generalisering) mener jeg også er viktig. Er ikke sikkert hunden ligger i fellesdekk når den blir lagt på en flytebrygge i stedet for en treningsbane som den er vant med.. Men alt kan jo trenes på :-)

Jeg lærer stadig noe nytt når det gjelder det å trene hund, en kan vel aldri bli utlært der :-) og det er jo det som gjør det hele så utrolig gøy !!

Litt om mine hunder:

Min første hund Tazi, som jeg fikk i 1978, var kun familiehund, hun var blanding av Schefer og Border Collie. En kjempefin hund med masse personlighet og sjarm !  Tazi ble født i 1978 og  avlivet i 1992, da hun var 14 år.

Min neste hund, Charlie, skulle bli politihund. Det ble han ikke, da han ikke bestod politiets mentale test. Han var en sjarmerende scheferhan med hengeører. Selv om han ikke var "god" nok til å bli politihund, ble han en kjempefin bruks/lydighetshund, og ikke minst, en kjempefin familiehund og turkammerat. Han er vel den hunden som har lært meg mest om problemløsning...  Han ble født i 1991 avlivet i 2004, nesten 13 år gammel

Jeg godkjente min første tjenestehund i 1995. Dette var Cooper. Han fikk jeg da våren 1994. Da var han  15 måneder. Han var et "skilsmissebarn", og vi hadde noen innkjøringsproblemer , men etterhvert ble Cooper "klippen" i mitt hundehold. Han var hunden med hodet på rette plassen og lærte meg mye om hvor bra og  sta en hund egentlig kan være. Cooper var en avbalansert og kjempegod tjenestehund. Han var hunden jeg alltid kommer til å håpe jeg får igjen, med alle sine gode kvaliteter. Han ble født i 1992 og avlivet i 2005,  nesten 13 år gammel.

Når Cooper var 7 år fikk jeg Jason. Han ble Coopers arvtager. Jason var en stor langhåret scheferhund med masse personlighet. Han oppførte seg som om han er 7 måneder selv når han var 7 år . Han var en flott hund på alle måter, sosial, lærenem , en bra tjenestehund og ikke minst en flott familiehund. Jason ble godkjent tjenestehund i 2002. Desverre var han ikke i tjeneste lenger enn i fire år. Etter det ble han en kosehund delux. Jason ble fremdeles trent, men i 2006 fant jeg ut at han har problemer med hjertet. Hjerteflimmer. Dette gjorde at Jason fikk en roligere tilværelse og virkelig ble kosehunden i huset. Han var fremdeles med på det meste, gikk spor og lydighet, men IPO treningen fikk en brå slutt... veterinæren mente at hjertet hans ikke ville tåle den påkjenningen.. Han fikk armen i slutten på sporet av og til, og det såg ut som om han kommer til himmelen hver gang.. kunne ikke nekte en gammel traver noe som ga så mye glede..  Jason ble 10 år gammel. Han fikk sovne inn i fanget mitt her hjemme og en epoke i mitt hundehold var over....

Som en virvelvind kom  Drina  inn i huset. Tror Jason, som da fremdeles var her, fikk litt bakoversveis av energien til denne frøkna :-)   Hun kommer fra Kennel Bayogy i Danmark. Drina innvandret lovlig fra Danmark   og har skapt liv og røre i huset siden. Hun er nok den mest aktive valpen jeg noen gang har hatt... men hun er utrolig sjarmerende deilig hund. Vi er godt i gang med treningen og slik det ser ut nå, har jeg nok fått en veldig bra brukshund. Dette er noe hun har i blodet... Drina har enorm energi, men er den roligste mest bedagelige hunden når kvelden kommer og vi har late timer i sovaen.. Helt perfekt.

Sommeren 2010 fikk Drina sitt første kull. Hele 10 valper kom der og det var liv og røre i huset og hagen kan en si :-) Jeg hadde bestemt meg for å beholde en valp selv, noe som var en av hovedgrunnene til at kullet ble til. Den som skulle være igjen var den sorte lille frøkna som fikk navnet M.I. (uttales emmi) Etter fødselen fant jeg ut at en av hanvalpene hadde åpen gane. Alle anbefalte meg å avlive valpen, men det ble nå ikke helt slik, og slik gikk det til at jeg nå har tre hunder. Sam, som han heter har fremdeles åpen gane men klarer seg veldig bra.