Charlie

Min neste hund, Charlie, skulle bli politihund. Det ble han ikke, da han ikke bestod politiets mentale test. Han var en sjarmerende schæferhann med hengeører. Selv om han ikke var "god" nok til å bli politihund, ble han en kjempefin bruks/lydighetshund, og ikke minst, en kjempefin familiehund og turkamerat. Han er vel den hunden som har lært meg mest om problemløsing ... Han ble født i 1991 avlivet i 2004, nesten 13 år gammel

Vel, hei på dere. Jeg heter Charlie. Tror jeg har et penere navn og, men det kan jeg ikke helt huske hva er. Jeg er en vakker schæferhund. Passe stor, og passe liten. Det er en del som snakker om ørene mine, for de henger ned. De skal visst ikke gjøre det, men det gjør heldigvis ikke noe for mor. Tror hun liker med godt for det!

Det gøyeste jeg vet er å være i skogen med mor, men jeg tror mor synes jeg begynner å bli litt gammel, så det er ikke så veldig ofte at vi trener mer. For sånt ca 10 år siden var jeg en raser på spor og feltsøk. Vel, vi er ganske mye i skoen nå også, men det er ikke så lett for meg å bevege meg så fort mer, men jeg koser meg like mye. Bror min, Cooper, er også blitt pasjonert. Han var en slik sint politihund ( vi hadde en del krangler om akkurat det han og jeg... ) men nå ligger han stort sett i sofaen og slapper av. Vi har, dessverre !!, en bror til. Han er litt for ung og jolten, spør du meg. Han tror han er verdens beste i det meste. Spretter rundt og innynder seg hos mor hele dagen. Han heter Jason og er med mor på jobben. Vet ikke helt hva han gjør der, men han ser litt sliten ut av og til når han kommer hjem.

Vel, nok om det. Her i mai i fjor kom mor og skulle plutselig gå spor i skogen med meg. Kjempebra tenkte jeg. Endelig skjer det noe igjen. Hørte at hun snakket om at vi skulle være med på noe som het Brukscup. Vel, jeg kan jo gå spor så det gledet jeg med til. Første dagen denne cupen skulle være var en tirsdag i mai. For å være helt nøyaktig 3.mai. Det var mange andre hunder i skogen den dagen. I min klasse som var klasse 1 var det 5 andre som skulle være med. Det var en som ikke kunne komme første dagen, så da var vi 5. Broren min, Cooper, skulle visst også være med i min klasse, men jeg var først ut. Sporet var ikke så vanskelig, og du hvor gøy det var å være med igjen. Jeg kjente at mor var litt nervøs, men hun burde jo vite at jeg kan jo gå spor! Jeg fant likegodt alle pinnene som han sporleggeren hadde lagt ut. Mor var så fornøyd. Men så var det feltet. Da jeg var liten (for litt over10 år siden) var feltene myyyyyye mindre enn de var nå. Jeg forstod ikke helt hva mor mente med å gå lenger ut, men jeg fant nå det som lå nærmest. Jeg var litt sliten etterpå. Snakket med Cooper i bilen etterpå. Han skrøt av at han hadde funnet alle gjenstandene i både sporet og feltet. Hoven var han .... Hørte Keera (en liten snerten malle tispe) sa at hun hadde mistet en pinne i sporet og et par i feltet. Jeg syntes det hørtes kjempefint ut. For du skjønner, Keera, er bare et år, og det er jo bra av en så ung dame, spør du meg. Keera (som har en mor som heter Vibeke) kunne fortelle at Sheila (en ung scheferdame) også hadde funnet alt i sporet, men mistet litt i feltet. Sheilas far; Knut, var kjempefornøyd. Det tror jeg Dinjas mor Lise
også var. Dinja fant alt i sporet og mistet bare litt i feltet.

Det var jammen ikke lett å være meg i bilen etter at Jason hadde stilt i sin klasse (kl 2). Han kom tilbake til bilen med høy haleføring. Han hadde bare mistet en ting i feltet. Han var så stolt. Like etterpå gikk Nerertiti forbi bilen vår med eier Siri. Hun hadde like mange poeng som Jason. Det var godt å få ham litt ned på jorden igjen!! Like etterpå hørte jeg at Trixie og Liv Marit bare lå 5 poeng bak. Kissie hadde vært litt uheldig og mistet litt både i feltet og i sporet. Det hadde Ibn og Randi og. Men de sa begge at de hadde kost seg masse. Og det er jo det viktigste. Er det ikke!?

En trist ting var det i Jason sin klasse. Tino, som hadde møtt de to andre gangene med sin matfar Bernt E. Rossavik, hadde blitt syk og hadde hatt sin siste tur til dyrlegen. Trist.

I klasse 3 var det nok en gang Kaisa med matmor Linda som ble best. Hun hadde 35 poeng mer en Gere med matmor Mait. Cheri med matmor Tove kom 35 poeng bak der igjen.

27.september var det klart for siste cupdag. Jeg hadde akkurat fylt 12 år, men var stadig vekk klar for å jobbe i skogen. Jeg husket sist gang, og hadde bestemt meg for å gjøre mor glad ved å finne mer ting i feltet. Sporet gikk bra; jeg fant alt !!, og så var det feltet. Mor ble så glad da jeg fant en gjenstand mer enn sist gang. Det var forresten jeg og. Fikk litt ekstra kos da vi kom ned til bilen. Cooper var litt mer slukøret da han kom tilbake til bilen. Vel, han måtte innrømme at han hadde mistet en ting i feltet. Det var ikke så lett å løpe så fort lenger, sa han, for han var jo snart 11 år måtte jeg skjønne. Han hadde bare godt av den. Både Tuuva og Keera hadde like mange poeng som Cooper. Sheila hadde litt mindre, men gjorde sitt nest beste felt gjennom hele cupen.

Jason var også litt stille når han kom tilbake til bilen. Han var blitt slått av en dame med 10 poeng. Kissie hadde fått 10 poeng mer enn ham!! Han var ikke til å snakke til. Trixie hadde heldigvis fått 10 poeng mindre, men det hjalp ikke så mye på Jason sitt humør.

I klasse 3 gjorde Cheri en kjempekonkurranse. Hun og Orly til Tore ble de beste og fikk like mange poeng. Deretter kom Kajsa så Gere.

Deretter ble det merkelig stille rundt bilene. Alle vi hundene var jo ganske slitne og klare for å dra hjem, men det skulle visst skje mer. Det viste seg at det skulle være premieutdeling. Alle poengene fra de tre beste cupdagene skulle regnes sammen. Jeg hørte noen gledeshyl fra mor, og noen litt irriterte gloser fra Kissis mor Liv Marit. Det viste seg at Jason, den ungjolten, hadde gått hen og slått Trixie og Kissi med 30 poeng i sin klasse (kl 2). Tror mor var litt overrasket. Og det var Liv Marit og. Cooper tok jo også helt av baki bilen. Han hadde ligget og finregnet litt på egenhånd, og kommet til at han kom til å vinne sin klasse. Og jammen fikk han ikke rett. Han slo Tuuva og Kjell Rasmussen med 50 poeng. På tredje plass kom Keera og Vibeke Andersen. Veldig bra.

I klasse 3 var det Kajsa og Linda Rotevatn som stakk av med seieren. De hadde 55 poeng mer en Cheri og tove Håkull. På tredje plass kom Gere og Marit Brevik.

Jeg da, en 12 år gammel, men still going, hengeøret schæferhund, var kjempefornøyd med å komme på fjerdeplass. Når de andre to brødrene mine tok med seg hjem premien, som blant annet var hundefor fra UNIC ble det jo litt på meg og. Her i familien deler vi nemlig. (... måtte diskutere meg fram til det….)

Mor mente at det kanskje var siste gang jeg var med i en konkurranse, siden jeg nå er 12 og et halvt år, men vi får nå se. Jeg koste meg i alle fall veldig. Og det så det ut som om alle de andre gjorde også.

Takk for meg for nå!

CHARLIES SISTE REPLIKK.. APRIL 2004

"Vel, trodde kanskje at jeg kunne lure mor til å være med på en brukscup til, men den gang ei....... . Jeg fikk litt alvorlig vondt i magen her en dag. Mor har alltid kunnet hjelpe med dette, men jeg kjente at denne gangen var det veldig vondt. Det ble ikke bedre, hva enn mor gjorde. Tror mor ble litt lei seg. Jeg hadde i grunnen nok med å holde meg på beina og puste ... . Vel for å gjøre saken litt enkel, så tok mor meg på en aldri så liten kjøretur. Midt på natten. Jeg hadde sååååå vondt i magen. Mor virket alvorlig bekymret. Da vi kom fram, kjente jeg meg igjen. Jeg var innom her for noen uker siden og fikk en sprøyte. Mor sa at det var for at jeg ikke skulle bli smittet av ting. Og det var jo greit. Både mor og han der dyrlegen var veldig greie. Mor strøk meg og trøstet. Det gjorde dyrlegen og. Men magen min gjorde så vondt. Jeg tror mor var litt trist. Jeg hadde i grunnen nok med meg selv, og jeg fikk jo masse kos og så ble alt plutselig veldig mye bedre. Jeg løp på en fin mark sammen med masse av andre hunder. Ikke hadde jeg vondt i magen mer heller. Mor var ikke med, men jeg kjente at hun strøk meg. Det var ganske fint. Jeg er veldig glad for at mor tok meg med til han der dyrlegen. Jeg slapp å ha vondt mer og koser meg sammen med en masse venner som jeg ikke har sett på veldig lenge. Savner Cooper og Jason litt, men jeg regner med at Cooperen kommer innom hit om ikke så lenge. ...

Har tenkt litt de siste dagene, og kommet fram til at det er utrolig lenge siden jeg og mor traff hverandre første gangen. Nesten tretten år siden. Jeg var ganske liten da, bare en liten valp. Mor kom og tittet på meg og bror min. Jeg hadde egentlig mange søsken, men da mor kom var vi bare to igjen.. Heldigvis syntes mor at jeg så ganske fin ut. Tror ikke mor visste helt hva hun mente med det, men jeg syntes mor virket grei, så jeg løp bort til henne. Etter det var det mor og jeg. Jeg ble litt syk på veg hjem til mor, for jeg hadde jo aldri kjørt bil før. Mor passet på meg og trøstet meg hele turen. Hun sa at jeg het Charlie. Fint navn i grunnen. Da vi kom hjem, fikk jeg masse kos og jeg hadde det ganske bra. Første natten savnet jeg litt mamma og alle søsknene mine, men så fikk jeg komme opp og ligge i sengen med mor, og da var alt så mye bedre. Var litt uheldig der oppe i sengen til mor, for jeg ble litt for tissetrengt…. . En annen ting jeg husket var at alle var så bekymret for ørene mine. Skjønner ikke det. Synes de var fine jeg. Masse rare greier ble plastret på av han som mammaen min bodde hos. Tror de forsøkte å få dem til å stå i en annen retning, men så ble det slutt på alle de rare tingene… . Mor sa at hun syntes jeg bare var søt og ganske spesiell med de ørene jeg hadde.

Etter hvert som jeg nærmet meg å bli voksen, forstod jeg at mor hadde en liten plan med meg. Jeg syntes hun sa at jeg skulle bli politihund. Jeg syntes det hørtes veldig farlig ut. Jeg ble litt skremt av alle de tingene som mor viste meg. Husker også at det var en mann på jobben til mor som sa at jeg ikke var god nok. Han ville at mor skulle” kvitte seg” med meg, men heldigvis var mor ganske så sta. Tror aldri mor vurderte å gjøre som han der mannen sa. Mor var ganske fin sånt. Jeg trengte ikke å være en sånn stor sterk politihund for at hun skulle være glad i meg. Så mor og jeg var heller mye på Sviland. Her gikk vi spor og trente lydighet. Jeg var ganske så flink. Vi var med i mange konkurranser og jeg fikk nesten alltid en slik pokal-sak med meg hjem. Mor var så stolt. Det var i grunnen jeg og.

Så kom Cooper hjem til oss...... Han og jeg var ganske så uenige de første årene. Helt til mor hadde en alvorlig prat meg oss og fortalte at hun var like glade i oss begge. Cooperen ble etter hvert ganske grei han. Kjenner jeg han rett ligger han vel nå og velter seg i sekken min, den slauren.......... Etter ganske mange år kom også en liten Jasonvalp inn i huset til oss. Han var ganske så søt. Litt pjuskete og vilter, men søt. Han og jeg lekte masse og koste oss. Jeg måtte lære han litt oppdragelse, men han kom seg etter hvert. Han og mor var en del borte, men da var jeg og Coopen hjemme å rulte huset. Mor kom alltid hjem igjen til oss, så vi hadde det ganske så greit.

Siste årene merket jeg at jeg ble litt stivere både her og der, men mor holdt meg i farta så jeg klarte meg ganske så greit. Jeg elsket å bade i søledammer og velte meg i gresset.

Men nå får de tre klare seg uten meg. Jeg løper rundt her, ikke er jeg stiv mer, ikke har jeg vondt i magen heller og her er det massevis av katter å jakte på hele dagen. Savner dem litt da, når natten kommer, men det blir vel bedre etter hvert. For jeg vet at mor vet at jeg har det bra. Hun hadde ikke sendt meg hit hvis ikke.......

..... Charlie. Den hengeørede. ........ "